28 juni 2041, et sted i tidligere Estland
Mangt kan sies om en morgen, og enda flere ting om denne morgenen. Man kan si at lyset som sklei inn fra øst i lett oransjerosa skjær var ekstra vakkert, at fuglenes sang var overtreffelig harmonisk utover det vanlige og at rådyrene som beitet på enga syntes å være litt over det normale når det kom til det saftige kjøttstykke utseendet man er så vant til fra en røyklagt veranda en juni kveld, i august... Når man sitter på sin balkong og skuer utover dette praktfulle skaperverket, kan man altså si dette. Men ikke denne morgenen! Det lille lyset som banet seg veg fra øst, måtte slite seg gjennom tunge regnskyer og tett tåke, før den greide å legge de visne lystarmene sine på noen måser som duvet slapt i den forurensede sjøen mens de hest skrek sine ufyselige hvin som mennesket har lært å avsky siden tidenes morgen (Og den morgenen den var bra den...).
Larskov Karlsinsky myste utover landskapet under regntunge, bustete øyebryn. Han klødde seg lett på den bare skulderen før han kastet sneipen sin nedi en oljete sølepytt. I hånden hadde han et kompass som bare snurret rundt i alle retninger. Ingen kompasser hadde virket siden katastrofen tjuetre år tidligere. Ingen andre ting egentlig heller, for den saks skyld. Ikke morgenene engang. Ikke som han visste noe om i alle fall. Tjuetre jævla år, uten å våkne til soloppgang og fuglesang, bare tåke og måseskrik.
Fy faen han hatet måser. Ikke var det godt kjøtt heller, men noe måtte han spise, og da var måser et bedre alternativ enn kakkerlakker. Kakkerlakker! For noen drittdyr, ja for de hadde utviklet seg til å gå inn som en egen dyreart. Mutert og utviklet til noen groteske skapninger på størrelse med en stor katt. Seks bein og to store følehorn som bare pornoindustrien kunne misunne.
Larskov sukket tungt og kastet det gamle kompasset på bakken. Deretter vendte han seg rundt og satte seg inn i den gamle rustne gule kjerra si. Bilen var bygget av materialer han hadde samlet opp gjennom årene fra ymse nedlagte, og for ikke å si forlatte, sjapper av den heller lugubre sorten. Men det var nå slik verden engang hadde blitt. Han måtte sørover, men han visste at det ikke ble enkelt. Han hadde måttet bevege seg nordover. Gjennom Lappland og deretter sørover gjennom Baltikum. Det første forsøket på å dra via det som for lenge siden ble kalt Sverige og Danmark ned til kontinentet, hadde strandet da det viste seg at ikke bare var veiene rævva, men de fleste broene manglet eller var for farlige å bevege seg over. Kompasset virket som sagt ikke, og sola var heller vanskelig å orientere seg etter da den ikke hadde vist seg på de siste tjuetre årene. Men han mente det begynte å bli lysere om dagen, ikke som de første årene etter det store Asteroidenedslaget da alt var så å si i stummende mørke. Andre mennesker hadde han heller ikke sett siden hans bror Trondskij døde for åtte år siden. De hadde planlagt denne turen sammen. Samlet deler til bilen, samlet nyttige gjenstander og hamstret drivstoff. Drivstoffet oppbevarte han i en spesialbygd tankhenger som hang bakpå. Sørover måtte han, det var ikke mer å leve på her i nord, annet enn noen utarmede måser. Det måtte jo være igjen andre skapninger på denne gudsforlatte planeten tenkte han, og dermed var han på vei.
Bilen var litt treg å få i første gir, men det gikk da. På passasjersetet lå det et slitt kart, revet ut fra Cappelens ettbinds leksikon 2. opplag fra 1990. Det skulle jo duge, det tok jo tross alt normalt noen millioner år å endre utseendet på kloden. Men det skulle vise seg at det ikke var normale tider lenger.
Kapittel 1 x-x Kapittel 2 x-x Kapittel 3 x-x Kapittel 4
Projekt M.K.