Projekt M.K.©

1 juli 2041, fremdeles et sted i (ja, riktig) det tidligere Estland

         Larskov var så glad. Ikke siden han greide å komme seg usett rundt St. Petersburg i hans kjære, men dog så forhatte hjemland, i det tidligere Russland, hadde han vært så glad. Så lykkelig. Tankene hans kretset rundt i en lykkerus som best kan sammenlignes med Woodstock, anno 1969. Han lå på den herjede ryggen sin og så opp på stjernehimmelen, som ikke var der. Men han så den likevel over seg, slik han husket den, før den tunge tåka kom. Der kunne han se Orion, Karlsvogna, Store Bjørn og en bønch med andre han ikke husket navnet på, men likevel så han de for seg. Nordstjerna, Stella Polaris, burde være i den retningen tenkte han, og så for seg hvor skulle være. Bortsett fra at det ikke var noe nord lenger. Kompasset hadde han jo kastet, for det bare snurret. Tenk å kunne fått sett et stjerneskudd slo det han plutselig. Eller kanskje ikke, det ville vel minnet han litt for mye på det som skjedde. Nei, fankern, tenkte han. Nå ødela han stemningen for seg selv. Han snudde seg over på siden. Det knakte stygt i den verkende ryggtavla hans, men det var ikke noe nytt. Han ignorerte smertene og kikket bort på den nyankomne. O’ lykke! Det var nesten så det sitret mellom bena hans, og han var sikker på at dersom han strakk ut hånda og rørte ved denne figuren som sov som et barn rett ved siden av ville… ja. Eller? Kanskje han hallusinerte? Det hadde skjedd før, men det var så lenge siden nå. Larskov ble plutselig grepet av en iskald frykt, og det gikk kaldt nedover den skeive ryggen hans. Hva om han strakk ut den skitne, hårete lanken sin for å ta på ham, og han bare gikk opp i røyk? Poff! Nei, han turte ikke.

         Slik lå han og plagde seg selv til langt på natt. Vaklet mellom glede og sorg i samme hastighet som en jojo.  Tenkte, vurderte, funderte og lurte. Hvordan hadde dette kunne skje? Hva var oddsen? Her midt i det tidligere Estland? Han hadde ikke truffet et menneske på... tja, seks år måtte det vel være nå? Det var ikke så lett å henge med kalendermessig når det ikke var noen årstider lengre, men han hadde et lite system som involverte måsetær og kakerlakk-antenner, så han hadde så noenlunde peil. Ja, seks år måtte det være ja. Det var i Sør-Finland, hvor han hadde møtt en kvinne. Larskov hadde gått så lenge uten at han ikke følte noen trang til å røre henne, eller snakke noe særlig med henne heller for den saks skyld. Ikke at han hadde kunnet heller, hun snakket jo finsk. Dessuten visste han at dersom de ble involverte sammen, så endte det som det bestandig gjør. En kjapp en, og timevis med skravling om strikkeoppskrifter og Brad Pitt. Så han hadde sneket seg unna. Det han ikke visste var at hun tenkte i de samme baner og hadde sett frem til et ligg, for bare å stikke av i mørket. Med trusa liggende igjen som et surt minne. Ja, for truser har en tendens til å bli sure når de ikke skiftes på 15 år. Det var jo ikke bare å stikke innom nærmeste truse-sjappe å skaffe seg en ny. Den slags ble plyndret kraftig de første årene etter den store katastrofen. Så der lå han, rett ved siden av det første mennesket han hadde sett på 6 år. Sigurd glippet med øynene og glante bort på han, og rev han ut av tankespinnet.

-”Legg deg og sov!” mumlet han og snudde seg over på andre siden.

Sigurd! Som Larskov med egne øyne hadde sett bli tatt av vannmassene for tjuetre lange år siden. Sigurd hadde motvillig fortalt Larskov om den skjebnesvangre dagen. Han hadde blitt ført med vannmassene nedover og slynget mer død enn levende i land ved et sted som, ironisk nok, het Tørrbekk. Der hadde Sigurd ligget i et par dager, og våknet av at en tjue, tredve måser plukket ufint på det høyre kneet hans. Siden hadde han lett forgjeves etter sivilisasjonen, uten å finne den. Sigurd fortalte at han hadde vært nødt til å lære seg en god del nye overlevelses teknikker, og hadde tilslutt lagt soppen på hylla. Det var ei fin steinhylle hvor soppen ble lagt til hvile. Idyllisk. Kanskje en dag kunne han returnere og hente den igjen. Godt lagret. Hvis ikke de glupske måsejævlene hadde forsynt seg grådig av den da, grådige som de var. En endeløs vandring med sniking i forlatte tettsteder, plyndring av butikkrønner etter utstyr, klær og mat som ikke var altfor råtten, og en heller risky båtreise over Østersjøen hadde brakt han til Estland hvor han nå, helt utrolig, hadde slumpet til å skumpe borti Larskov. Larskov lå en stund og tenkte på dette fantastiske sammentreffet. Til Slutt sovnet han. Og drømte de deiligste drømmer.

         5 minutter senere ble de vekket av et skingrende skrik! Det hørtes ut som et menneske, en kvinne. De satte seg begge brått opp. Sigurd kikket bort på Larskov.

         -”Hørte du det!” spurte han Larskov.

         -”Åh det, det er bare ryggen min. Den har det med å gi fra seg et realt knirk når jeg står opp om mårran!” repliserte Larskov blygt.

         -”Ikke den lyden, din neandertaler! Skriket! Det hørtes ut som en kvinne i nød!” glefset Sigurd.

         -”For det første så taler jeg aldri til neandere, og har heller aldri gjort det!”, svarte Larskov fornærmet.

         -”Og for det andre så ja, jeg hørte det. Men det er sikkert som det pleier. Enten et lokkerop fra det som kan karakteriseres som atomalderens svar på Sirénene, eller de fordømte kakerlakkene som har funnet seg en stakkar igjen. De lønner det seg å holde seg langt unna, men det vet du sikkert allerede!”

         Sigurd så fortørnet og forvirret ut på samme tid, og snudde seg sakte mot Larskov. Med et traumatisk ansiktsuttrykk sukket han og ristet på hodet.

-”Nå skal du høre litt på meg Larskov. Dersom det er, som du sier, de fordømte kakerlakkene, så er det vår lykkedag. De er veldig enkle å drepe, og smaker faktisk ganske godt om man vet å tilberede dem. Pluss,” øynene til Sigurd smalnet en tanke og han fikk litt fukt på leppene.

         -”Pluss at etterpå, kan vi røyke antennene deres, og det gir en aldeles enrom rus!”

         -”Okei.” Larskov ble en tanke tenksom og tenkte for seg selv at kanskje Sigurd ikke er helt klar i tankene lenger. 23 år med å røyke kakerlakk-antenner kan kanskje gjøre noe med en.

         -”Da får vi kanskje kjøre over å se hva som står på da?”

         De rasket med seg de skrøpelige eiendelene sine, sparket litt sand i bålet og fikk stablet seg inn i den gule kjerra. Egentlig var den blå, men ting har en tendens til å gulne over tid. Etter det rutinemessige start-strevet, brølte det friskt fra motoren. Larskov grep tak i rattet og begynte å gynge sakte frem og tilbake. Han økte takten sakte med sikkert, helt til bilen faktisk ristet og det pep og skrek i de slitne fjæringene. Sigurd kikket storøyd på han før han samlet seg og åpnet snakkehullet sitt.

         -”Hva i grønne kakerlakkræva er det du driver med?”

         -”Jo du skjønner det, hnf, at, hmpf, girene er litt, hnfh, slitne. Så jeg gynger litt, ungh, frem og tilbake til, hmpf, alt faller på plass!” hikstet Larskov frem mens han gynget hardere og hardere.

         -”Hvorfor i Lavatown setter du den i det hele tatt i fri da?” brølte Sigurd.

-”Hvorfor ikke bare parkere den i gir, så er klart til avgang på neste tur?” Larskov bråstanset i gyngingen sin akkurat samtidlig som det skrek høyt fra girboksen og doningen smatt inn i andre. Første gir hadde han ikke hatt siden han krysset finskegrensa.

-”Det har jeg ikke tenkt på gitt, det var faen ikke så dumt. Det skal jeg huske. Takk skal du ha Sigurd, du er en grei fyr du!”

-”Hahahahaha,” Larskov slo skratteporten opp på vidt gap og hikstet så det spraket i ryggsøyla.

-”Å tenke på at alle de morgenene jeg har drevet og pumpet frem og til bake som en annen idiotisk hydraulikkpumpe. Hoy… jaja, god trim er det nå i hvert fall!” Sigurd glodde apatisk på han.

-”Bare få oss av gårde, så kan vi le av dette senere!” Larskov slapp kløtsjen hardt og brutalt, og bilen skrenset av gårde.

Etter bare et par minutter rundet de en liten ås og bråstanset. Rett foran dem var det et gammelt inntørket elveleie. I det fjerne kunne de se en støvsky, og gjennom de åpne vinduene, som bare var åpne fordi Larskov aldri hadde funnet vindussveiver som matchet dashbordet i hvitt måseskinn, kunne de høre ropene tydeligere nå. Det var to kvinner i nød. Larskov og Sigurd så på hverandre og gliste. Her kunne det bli noe på dem begge. Aberet var jo selvfølgelig at de måtte sannsynligvis slåss for det. Bokstavelig talt siden kvinnene var omkranset av seks digre kakerlakker. Uansett måtte de finne en bro over eller en vei rundt elveleiet. Og det Kvikt. Sigurd foreslo høyre, Larskov svingte til venstre.

Litt lengre opp var det et gammelt elvefar som de kunne krysse over. Gjennomtenkt som Larskov og Trondskij hadde vært i sin tid, hadde de forutsett litt ustabilt terreng, og følgelig utstyrt skranglekassa med digre terrenghjul. Kanskje ikke så lett å montere fire enorme dekk beregnet på en Humvee H3, på en liten to-dørs hjemmesnekra fraktomobil, men de hadde greid det. Larskov styrte med en sikker, hårete hånd kjerra over de vannslipte steinene og de kom seg over på den andre siden. Der stanset de og Larskov snudde seg og så på Sigurd mens han rynket de kusekrøllete øyenbrynene sine.

-”Hva tror du? Skal vi forsøke å lokke dem vekk på et vis?” spurte Larskov lett nervøs, mens han lot den rufsete tunga si gli hakkvis over den tørrsprukne underleppa si.

-”Tja, si det.” Svarte Sigurd litt usikkert. Han dro de skitne fingrene over haka og tenkte høylytt.

-”Si meg, du som skryter av hvor gode de er å spise, har du noen gang drept noen av disse skitne udyrene?” Larskov snudde det uflidde hodet sitt, som så vann en gang sist i 2037, mot Sigurd og stirret spørrende på ham.

-”Øh, ja, jo, jeg lurte en utfor en skrent en gang. Det teller vel som et drap vil jeg mene. Skjønt den døde ikke med en gang da. Jeg måtte vente i fire dager før den slutta å bære seg. Kjempegodt leggkjøtt da.”

-”Jaha ja, en skrent ja. Hmmm. Ser du noen skrenter i nærheten?”

-”Nei!”

-”Nehei nei. Akkurat. Vel..?”

-”Vel hva?” Sigurd var åpenlyst litt nervøs nå. Ublinde folk kunne se det på den skjelvende høyrehånda, mens resten, vel å merke med luktesansen i behold, kunne lukte det.

-”I det minste er vinduene allerede åpne!” mumlet Larskov. Sigurd snudde seg skamfull til siden. Der, rett til høyre for dem, mellom bilen og elveleiet lå det et par trestokker.

-”Jeg har en ide…” sa Sigurd samtidlig som pæra i kupélyset gikk.

Prolog x-xKapittel 1 x-xKapittel 2 x-x Kapittel 3 x-x Kapittel 4
Projekt M.K.