Lørdag 14. Juli 2018, Ovedalen, Telemark
Bryggeripsykopaten skjenket opp fire glass med kiwi og ga til de andre. Selv fylte han et nokså uvasket E.C. Dahls halvliter glass med grewlingkiwi, tømte det rett ned og satte seg til rette i en slags stol som så ut til å være laget av knokler og bein. Brødrene stirrer forhekset på denne ”drikkeguden” som hadde kjertler og smaksløker herdet nok til å kline med Joramo uten å felle tårer. Han gjorde tegn til at de skulle sette seg ned. Alle kikket seg rundt og fant seg hver sin tønne å plassere de dvaske skinkene sine i. Trondskij kikket ned og la merke til merkingen på lokket. Det var et klistremerke med bilde av en grevling som lå på et fat med to kiwier i kjeften. Under stod det: The Boose Shall Set You Free”. Under der igjen var det to andre merker med henholdsvis røyking forbudt og en med en sånn der trekant med en hånd som får ekle dråper på seg slik at det blir et lite hull i hånda. I en halvsirkel rundt lokket stod det med store bokstaver ”Grevlingkiwi – kiss your taste goodbye”. Trondskij svelget og kjente med tunga i munnen om han fremdeles var like hel inni seg. Deretter stakk han en finger for å sjekke om han kunne kjenne smaken av ørevoks. Jo da smaksløkene var ikke vandret hen for å besøke Manitu enda. Han løftet hodet og oppdaget at alle så på han.
- ”Ferdig?”, gryntet mannen.
Trondskij rødmet lett i halvmørket og nikket heftig samtidlig som han la merke til de dunkle mørke øynene til Bryggeripsykopaten. Øyne som minte om en bunnløs brønn med sprit i bunnen.
- ”Alt begynte for meg på slutten av forrige årtusen. På den tiden var jeg på høyden av min manndom. Overalt hvor jeg gikk fryktet folk meg. På fester var jeg keiseren, drakk mest, sloss mest og la ned alle damer som kom i min vei”. Larskov himlet med øynene, mens Trondskij fniste barnslig. Dette hørtes litt for utrolig ut. De hadde vært på utallige fester men aldri hørt om noe slikt.
- ”HVA ER DET?” glefset Bryggeripsykopaten. Alle skvatt der de satt og de mumlet ut sine spede unnskyldninger. Trude og Ester kikket oppgitt på hverandre.
- ”Jeg tror på deg”, sa Trude med all sin morsfølelse i stemmen.
- ”Nuvel”, Bryggeripsykopaten rensket halsen med noe som kunne minne om den dødsralling og lente se frem så det knaket i beina. Stolbeina altså, vel beina som stolen var laget av og som fungerte som stolbein, altså.. hrmf. vi fortsetter.
- ”På en av disse festene”, han stoppet brått og kikke bort på brødrene, de satt musestille og rikket ikke en mine.
- ”Altså på en av disse festene møtte jeg en gammel mann, han var kledd i en lang kappe, hadde kraftig kropp og halvlang hår. Helt hvitt, håret altså. Akkurat i det jeg skulle til å dra han ned i gulvet for å gi han en omgang holdt han opp hånden og sa til meg: Bli med her gutten min! Jeg kunne ikke nekte, uansett hvor mye jeg strittet imot. Det var som om en usynlig kraft dro meg med. Da vi kom utenfor måtte jeg sette meg inn i en gammel røtin bil av den typen du ser på film eller museum, eller 17. mai. Vi kjørte hele natta og i grålysningen stoppet vi på toppen av en ås. Der snudde han seg mot meg og sa: Du har gaven, bruk den! Gave, hva for gave, svarte jeg. Det er ikke bursdagen min, sa jeg. Han slo meg hardt og kalte meg tosk. Jeg hadde selvfølgelig ekstrem lyst til å denge likskiten ut av han, men noe holdt meg tilbake. Om et uvisst antall år, vil det bli bruk for deg og dine, bruk tiden godt og lær å bli fullkommen for det skal bli god bruk for deg og dine. På dette tidspunktet var jeg overbevist om at manen var riv ruskende gal og på rømmen fra et ikke så rømningssikkert kokohus. Nøyaktig hva er det jeg skal lære spurte jeg han. Spiritens makt, svarte han og ga meg en stor bok.”
- ”Den boken som ligger der borte”, sa han og pekte på ei lerv som lå oppå bordet. Den lignet mest på en haug med avrevne fluevinger, men man kunne kanskje si at det var en bok ja.
- ”Han satte meg av der oppe på åsen, eller man kanskje si kastet meg av. Deretter forsvant han i det fjerne og jeg stod igjen med boken. Det var ikke annet å gjøre enn å begynne å traske, selvfølgelig begynte det å regne. Jeg løp nedover åsen og søkte ly i et bryggerihus, dette bryggerihuset som vi sitter i nå. Siden har jeg vært her. Studert boken, lært, forsket. Sukk, ja, har ikke sett en kjeft på mange år”. Han reiste seg sakte og myste godt på brødrene før han satte en støkk i dem.
- ”Men nå har tiden kommet, mohahahaha”, en djevelsk, litt smågal latter gjallet gjennom det lille rommet før den døde ut i hosting og harking fra tullingen som i Larskovs hode hadde gått fra mystisk gærning til bare gærning.
- ”Jeg heter egentlig Martin!”, sa han plutselig.
- ”Men dere kan kalle meg Merlin, skål”. Han hadde skjenket opp et nytt halvliters glass med luguber væske og tømte den som ei lekk sil.
- ”Jo skål ja”, repliserte Larskov forsiktig og svelget innholdet i glasset sitt som om det skulle være gift. Uansett hva det var så trengte han en drink etter denne besynderlige historien.
-”Zastarovje!”, remjet Trondskij og var helt med. Larskov kikket surt på han og tenkte etter om han skulle benytte sine broderlige beskyttende vinger, men lot det være.
- ”Ok”, sa Larskov langsomt.
- ”Det var jo en … interessant historie, men kan du nå fortelle oss hva du vet om det som skjedde i går kveld?”
- ”Hmm, det som skjedde i går kveld ja. Hva tror du selv?”
- ”Det første som slo meg var at det har brutt ut en atomkrig.”
- ”Iiiiiiiik”, skrek Turid og besvimte og gikk i gulvet så kort hun var.
- ”Beklager, må nok skuffe dere der”, sa Martin.
- ”Dere skjønner, noe jeg har funnet ut gjennom forskningen min og alle evner jeg har tilegnet meg forleder meg til å tro at e…” Lenger kom han ikke, for med et helsikes brak dundret en diger kampestein gjennom taket og lagde en vitenskapelig anatomileksjon av Ester.
De satt alle som fjetret og prøvde å bearbeide synet som nettopp hadde truffet dem som en slegge, skjønt det var jo en stor stein som traff da. Larskov var den første som reagerte og grep tak i beina til Trude, dro henne etter seg og skrek til de andre at de måtte komme seg ut. I det bakhodet til Trude slapp seg ubekvemt ned fra det siste trappetrinnet, slapp Larskov beina hennes og stoppet og stirret opp på himmelen. Den var som en vakker solnedgang, med rødt skjær i skylagene, litt uvanlig kanskje, med tanke på at det var midt på dagen. Uvanlig var det også at det regnet steiner. Overalt i dalen slo det ned store steinblokker, eller meteoritter som de kalles. Martin og Trondskij stod ved siden av han og sa ikke et pip, bortsett fra de rare lydene som kom fra Martin da (men det er jo strengt tatt ikke å si noe). Trondskij dro i ermet til Larskov som snudde seg og så at broren pekte på Martin. Han svaiet forsiktig frem og tilbake mens det piplet blod ut fra munnviken hans, rett ved siden av herpessåret. På bakken ved siden av lå den avrevne høyrearmen hans og en fresende stein på størrelse med det ene brystet til Ester. Vel, det var jo ikke så stort nå lenger da, men flatt, ja, stort i areal da. Steinen var vel på en ti-tolv kilo. Martin gikk plutselig rett i bakken, Larskov løp frem til han og skrek til Trondskij at han måtte hente førstehjelpsskrinet i bilen.
- ”Ta boken med dere og bruk den”, hikstet Martin frem.
- ”Dere har gaven begge to, lær å bruk den”.
- ”Hva for gave? Du har jo ikke sagt noe om hva det er”, fikk Larskov presset gråtkvalt frem.
- ”Dere kan begge st…” En uendelig dårlig ånde slo imot Larskov og Martin ble slapp i armene hans.
Trondskij kom pesende tilbake og gikk ned på kne ved siden av broren.
- ”Førstehjelpsskrinet”, peste han, ”det er borte, vi solgte det husker du, for å få penger til sprit til denne turen”. Han vendte blikket fra broren ned på Martin, og kikket brått opp igjen. Trondskij så på broren.
- ”Er han..?”
- ”Ja, det er han”.
En ny meteoritt slo ned like ved siden av dem og rev dem ut av skrekkscenariet de begge sto med de stutte beina sine i.
- ”Slep med deg Trude og møt meg i bilen”, sa Larskov plutselig handlekraftig som han kunne være. Trondskij skjønte alvoret, han hadde sett broren sånn før, i Russland. Han reiste seg brått, løftet Trude i armene sine og vaklet mot bilen.
Larskov la ned Martin og reiste seg. Forsiktig tittet han opp og gikk mot bryggerihuset. Innenfor var det et salig rot etter himmellegemet som hadde kommet brasende ned gjennom taket. Larskov manøvrerte mellom råtne planker, knuste tønner og beinrester etter stolen til Martin. Fremme ved bordet plukket han forsiktig opp boken og kikken på den.
Med rare bokstaver stod det ”The art of brewing and other magical stuff”. Den puttet han i lommen og snudde seg for å gå. I døråpningen vendte han snuten sin tilbake til rommet igjen og kikket seg rundt en siste gang. Plutselig som om noen hadde slått til han ramlet han gjennom rommet, grep den siste hele tønna med grevlingkiwi og forsvant tilbake til bilen.
Trondskij hadde slengt Trude i baksetet, startet kjerra og snudd den. Larskov kom i en helvetes fart, fortere enn snegler og skilpadder i hvert fall, rev opp bagasjerommet og satte tønna forsiktig inn. Deretter sprang han til passasjersiden og slengte seg selv inn.
- ”Kjør”, skrek han.
Trondskij hadde allerede bilen i gir og spant nedover den elendige veien så speil ble skjeve og bilverksteder over hele landet gned seg i hendene. Da de kom ned i bunnen av dalen og kjørte ut på den 14 meter lange trebrua fra attenhundreogtati, stoppet Trondskij med et hvin, så godt et hvin som det lar seg gjøre å få til på ei trebru.
- ”Hvorfor stopper du nå”, ropte Larskov hektisk, ”Kjør for faen”.
- ”Hvor er elva?”, svarte Trondskij stille og kikket opp på Larskov med redsel i øynene.
Larskov lente seg ut gjennom vinduet og myste over det råtne bjerketre gelenderet. I det knusktørre elveleiet lå det flere laks og noen ørreter og sprellet. Gispet etter luft gjorde de også, selv om det er en litt snodig ting å si. Skulle tro de fikk nok luft, men, men.
Etter noen sekunder med målløs stirring røsket han opp bildøra med et sprekt knirk og stompet ut på brua.
- ”Hva i svarte er det som skjer?” mumlet han mellom sammenbitte, gule tenner.
Han kikket oppover elva, fulgte elveleiet med nervøse rykninger i øynene under de robuste øyenbrynene. Han mistet den av syne der den gjorde en krapp venstresving rundt noen øddertrær, men fant den kjapt igjen litt lengre opp. Plutselig stoppet den opp i bare fjellet. Han blunket litt forvirret. Kikket igjen, det piplet så vidt litt vann nedover fjellsiden. Larskov hevet blikket og skjønte alt. Han bråsnudde og lempet seg inn i kjerra.
- ”Kjør!” skrek han med omtrent like mye fistel i stemmen som en fersk evenukk i suspekte kor på sent 1500 tall.
Trondskij tro klampen i bånn og bilen spant av gårde. Etter brua dro veien seg i noen seige slynger oppover lia, mot sætra. Larskov syntes det gikk ulovlig seint og slengte stadig bekymrede blikk over den pinglete kommunistskuldra si.
- ”Har du noe sterkt ønske om å dele de nye opplysningene du så tydelig har ervervet deg nettopp?” gneldret Trondskij men han hadde sin fylle hyre med å ratt bilen på den dårlige kjerreveien.
- ”Jeg fant akkurat ut hvorfor elva er tørr!” svarte broren melodiøst mens han strevde med å ta på seg setebeltet.
- ” En stor stein ser ut til å blokkere elva ovenfor fossen og Allah vet hvor lenge den har gjort det, og hvor lang tid det tar før hele skiten kommer rasende.”
De kom seg opp til sætra og skyndte seg ut av bilen. Trondskij slepte med seg Trude og løp inn for å hente noe vann å skvette i trynet hennes. Larskov åpnet bagasjelokket for å sjekke om alt stod bra til med tønna han så hasardiøst hadde dradd med seg ut av det gamle bryggerihuset. Han snudde seg og så over dalen mot der de nettopp kom fra. Forferdet rakk han akkurat å bli vitne til at siste rest av huset som hadde inneholdt hans første smak av den strupe-dødaren av en Grevlingkiwi, raste sammen. Hele gården der borte var redusert til et gigantisk måse reir, møblert.
Trondskij kom ut av sætra og slengte en kopp kaldkarsk i ansiktet på Trude, i mangel på vann. Hun hostet fælt, harket litt og spydde opp morgenens frokost før hun tilslutt satte seg keitete opp på kne og kikket opp på brødrene som stod fremoverbøyd med hendene på knærne og ventet med spørrende blikk på hennes første reaksjon.
- ”Hva hendte?” spurte hun med dirrende røst.
- ”Ehem, det har vært en, det er en, øh, det vil si, noe foregår, sa Larskov litt usikker.
- ”Ja, akkurat noe foregår ja.” istemte Trondskij nikkende.
- ”Hav er det som foregår da?” sa Trude med litt mer krevende stemme.
- ”Tja, hva skal jeg si? Eh… du skjønner, vi, du, at, elva.” stotret Larskov.
- ”Jammen så si det da mann.” skrek Trude, en smule oppskjørtet.
- ”Ester ble klemt flat av en stor stein, du besvimte, Merlin, det vil si Martin fikk armen revet av og døde, det regner steiner over alt, elva er tørr, sannsynligvis demmet opp av en slik stein, Per og Sigurd er borte, kanskje døde!” ramset Trondskij opp i en panisk fart. Larskov glodde overrasket på han før han snudde seg mot Trude igjen.
- ”Åja, Larskov fikk også med seg den siste tønna grevlingkiwi.”
Larskov himlet gjenkjennende med øynene over brorens siste utsagn. Det var Trondskij i sitt gamle slag ja. Trude reiste seg med et måpende uttrykk i fjeset og stirret fra den ene til den andre.
- ”Har dere blitt helt sprø, begge to?” skrek hun.
- ”Regner steiner heh? Per og Sigurd døde, og Ester flatklemt? Har dere vært bort i soppen deres eller? Elva oppdemmet av en stein som plutselig falt fra himmelen? Kommer vel fra noen fraktefly fra Statens Vegvesen det da? Armer revet av, grevlingkiwi og…
Lenger kom hun ikke, kjeften stoppet brått da hun ble oppmerksom på at Brødrene Karlsinsky ikke hørte på henne lenger men hadde vendt seg bort fra henne og stirret oppover dalen. Hun merket også en svak dyp buldring som hun hadde først trodd var magen til Larskov som nå hadde lagt inn middags gearet. Hun innbilte seg også at hun hørte noen som ropte i det fjerne. Hun prikket forsiktig Larskov på skulderen.
- ”Hører du også det? Spurte hun skjelvende.
- ”Hører hva da? Svarte Larskov.
- ”Det!, der var det igjen.” Hun lette vilt med øynene nedover lia hvor lyden kom fra. Plutselig dro hun hardt i armen til Larskov og pekte. Larskov lot blikket sveipe i den retningen hun pekte og sperret opp øynene. Midt på den slitne gamle trebrua, som egentlig bare var to år gammel og satt opp av Brutus under oppsyn av Martin, kom Sigurd stolprende.
- ”Hva er det han driver med?” spurte Trondskij.
- ”Er det en tønne med grevlingkiwi han kommer med?” fortsatte han opprømt.
- ”Det ser ikke sånn ut!” Larskov myste under de armhulehår lignende øyenbrynene sine og ble med ett litt sorgtung.
- ”Jeg tror det er Per han bærer på ryggen, eller restene.”
- ”Kom deg bort derfra.” Ropte han.
- ”Løp! Demningen brister snart!” Larskov skrek så høyt han kunne.
- ”Hæ?” svarte Sigurd og stoppet opp på brua.
- ”Ikke stans, løp!” gjentok Larskov
- ”Få med deg føttene da din tulling! Løp!” istemte Trondskij og Trude.
- ”Jævla idioter,” mumlet Sigurd, ”ser de ikke at jeg bærer på en skadd kompis i sopprus her? Løpe? Faen meg tungt nok å gå med denne knarkeren på ryggen om jeg ikke skal løpe med han!”
- ”Hva med å gi en hjelpende hånd i stedet for å stå der å gaule?”, ropte han tilbake. Han stod på brua og hev etter pusten mens en ekkel følelse lirket seg inn mellom sopphallusinasjonene hans. Hva faen er de peker på, tenkte han. Blikket hans flyttet seg i den retningen de pekte. Et fjell! Skrullinger. Han tok et nytt tak i Per over skuldra og tok et skritt frem. Brått stoppet han igjen og kikket opp mot fjellet. To sekunder senere brøt helvete, og elva, løs. En diger vegg av vann spydde ut i en gigantisk søyle rett ut i lufta på leting etter et passende sted å ramle ned. Sigurd stod som frosset et lite sekund før han lempet av seg Per, på den råtne brua, mumlet et sorry over skuldra men han løp det remmer og tøy og blåe truser kunne holde.
Oppe på sætra kunne de alle tre se at Sigurd endelig skjønte hva de ville advare han mot. Trude snudde seg med hånden for munnen mens Larskov sakte lukket øynene. Trondskij var den eneste som så vannmassene lukke seg over Sigurd som hadde forskanset seg bak en einerbærbusk. Etter en kort stund var det bare den vanlige lyden av fossen, elva og smårapinga til Trondskij som kunne høres opp på sætra. Bryggerihuset og gården var borte, einebærbusken var borte, Sigurd og Per var borte. Men brua stod igjen…
Prolog x-x Kapittel 1 x-x Kapittel 2 x-x Kapittel 3
Projekt M.K.