Projekt M.K.©

          Larskov rykket med et den bustete hårmanken av et hode opp fra motorrommet. Den lyden der var ikke noe måseskrik eller mutant-kakkerlakk hva-det-nå-enn-er-for-slags-lyd-de-lager lyd. Han kikket med mistenksomme øyne utover det golde landskapet. Der var det igjen, han bråsnudde i retningen det kom fra. Han så ingenting. Det hadde kommet fra øst, men det eneste han kunne se i det gråe morgenlyset var bare den tungmetalliske disen som hang evigtung over det døde landskapet.

          Munnvikene trakk seg litt opp til sidene og munnen snurpet seg sammen til en anuslignende trut før han på nytt bøyde seg ned i under panseret mens han ristet av seg den ustanselige følelsen av at det var noen eller noe der ute.

          Han fant tilslutt lekkasjen og fikk stanset den med å surre rundt noen måsetarmer. Tja, de var jo godt for noe da, humret han for seg selv og rettet seg opp. Idet han slo panseret ned igjen satte han i et skrik som bare undertrykte russiske bønder vet hva betyr.

          - "Vart du skræmt no?" spurte den skinnmagre skrotten som stod og poserte bak bilen litt til venstre i en positur som var som røsket ut av en reportasje i siste nummer av Vouge omhandlende de siste moter fra Paris. Skjønt, det var en god stund siden det hadde kommet noe nytt på den fronten, motefronten altså. Ikke for det, de fleste kunne vel tenke seg noe nytt. I alle fall Larskov. Tunikaer i måseskinn, dandert med smykker av måsenebb og måseklør var vel litt oppbrukt etter alle disse årene. Merkelig nok var ikke denne … personen kledd i den nå så tradisjonelle måsebunaden. Det så ut som ordentlige klær, bare litt gammeldagse og slitte.

          - "Nja jeg skvatt vel litt ja," svarte Larskov litt avventende, og kikket litt mistenksomt på den fremmede.

          - "Hvor i all verden kom du fra? Hvem er du? Hva er det du vil?" avsluttet han med litt dårlig skjult fiendtlighet i stemmen.

          - "Hahahaha, ja det skulle du vel likt og visst. Hehehe jeg tror nok jeg likeså godt kan spørre deg det samme", humret han mens han så ned i bakken. Deretter løftet han sakte hodet og så forsiktig bort på Larskov med funklende øyne. Larskov stirret ubeskjedent bort på som et barn mens hjernen kvernet de opplysningen han hittil hadde samlet for å avgjøre om denne mannen var hans venn eller fiende. Ha var ca en meter og åtti høy, mye høyere enn han selv. Hadde mørkt velkjemmet (!) hår og skremmende sorte øyne. Han var kledd i jeans og en robust fleece genser. På bena hadde han et par ekstremt slitte joggesko som hadde vært igjennom utallige reparasjoner og modifikasjoner.

          - "Det må jeg si", sa den fremmede plutselig.

          - "Du må være det rareste jeg noen gang har møtt på her ute i ødemarka. Et, ja tør jeg si steinaldermenneske, etter klærne å dømme, kjørende i en ikke altfor moderne, men tilsynelatende like funksjonell automobil. Besynderlig", avsluttet han mer grublende, liksom for seg selv.

          - "Hei! Jeg spurte deg noe. Svar!", sa Larskov med en noe krass stemme. Den fremmede mønstret han fra topp til tå, kikket seg rundt før han beveget seg rundt bilen mot fronten der hvor Larskov stod. Larskov rygget først litt brått, deretter litt mer forsiktig stilte han seg på den høyre siden av vraket. Fremmed karen som nå stod på venstre side lente seg med begge albuene opp på biltaket og kikket intenst mot Larskov.

          - "Kjenner du meg ikke igjen?"