Projekt M.K.©

Lørdag 14. Juli 2018, Ovedalen, Telemark

 

         - ”Kom dere ut av reirene deres og se utenfor,” brølte Larskov. Med et virket ikke ryggen så vond lenger, i stedet følte han en nummen følelse av gru bre seg langs ryggraden og legge seg tungt nederst i magen. Etter å ha stått der i noe som føltes som en evighet, merket han at broren hadde stilt seg ved siden av ham, han sto bare og gapte, mens det bleke lyset gjorde den allerede hvite kroppen nesten gjennomsiktig.

         - ”Larskovbror, er det…” sa Trondskij med gammelmannsrøst.

         - ”Jeg vet ikke, Trondskijbror,” sa Larskov med en stemme som hørtes enda eldre ut.” Men det minner om noe jeg hadde håpet vi aldri skulle se igjen.”

 

Det virket som om lyset hadde en sykelig guloransje farge, og når det ble reflektert fra skyene ble det brutt i farger som de aldri hadde sett før, skitne og unaturlige. De andre hadde også kommet ut for å se hva som sto på, og sto som fjetret mens de prøvde å tenke seg en ikke alt for motbydelig forklaring på det perverse lysshowet de var vitne til.

 

Som vanlig hjelper fantasien ikke på situasjonen i det hele tatt når den først begynner å arbeide, så det var ganske ufine scenarioer som begynte å dundre og gå inne i de 12 fyllesjuke hjernehalvdelene; her snakker vi om full cinemascope, 6.1 surround og THX sertifisering, med Stephen King på syre som manusforfatter, over en halv milliard i budsjett og en manisk-depressiv Quentin Tarantino i regissørstolen.

- ”Whohoi,” sa Per sakte etter en stund. Sigurd stemte i:

- ”Ja, dette er det beste deliriumet jeg har hatt.” Han hørtes

andektig og ikke så rent lite imponert ut.

Trondskij gikk bort til Tandbergradioen og prøvde å få noe ut av den, men måtte hoderystende gi seg.

         - ”Stein hakke dau!” utbrøt han.

Larskov fikk det plutselig travelt. Han hadde denne sugende angsten godt forankret et sted rund tykktarmen, og han følt at han måtte gjøre noe, hva som helst, for å bli kvitt den, selv om han innerst inne visste at all verdens kaldkarsker til frokost ikke kunne jage den på flukt. Han humpet inn på setra igjen, og begynte å sette fram frokosten.

- ”Kom og spis, alle sammen,” ropte han.

- ”Så pakker vi rubbel og bit og prøver å finne folk, så kanskje vi

kan få rede på hva som har skjedd.”

 

De spiste i en fart, for ingen hadde særlig til matlyst, dels på grunn av fyllesjuke, dels fordi alle begynte å bli smittet av Larskovs angst, som de skjønte var mer enn vanlige fyllenerver. Larskov var den eldste av dem, og han hadde opplevd ting som han ikke gjerne snakket om, selv med Trondskij. Mens de pakket sammen sakene sine, diskuterte de hva de skulle gjøre; Trude og Ester ville rett og slett dra hjem, mens Per og Sigurd var av den mening at de skulle vente og se, de hadde sprit og matvarer til å holde ut en stund, og dessuten, hvis det var noe forferdelig som hadde skjedd, var det sikkert et ”salig kaos og galimatias nede i sivilisasjonen.” (De hadde kommet over en anselig mengde førsteklasses og særs aggressiv hvit fluesopp i et skogholt nedenfor setra, og hadde smugspist av den et par dagers tid, og var lite lystne på å forlate den.) Trondskij hadde ikke sagt stort hele morgenen, men plutselig sa han:

-         ”Larskov, sa du ikke noe om lys ved det gamle bryggeriet i går

 kveld? Kunne vi ikke stikke bort dit først og se om vi fant folk der? Kanskje de vet hva som har skjedd.”

Broren dro litt på det, de kunne se at han tenkte, for pannen rynket seg på en uvant måte, og han krafset seg litt i rævsprekken.

-         ”Det hadde ikke vært så dumt, det er jo mange mil ned til bygda,

og jeg er ganske nysgjerrig på hva det var jeg så i går kveld. Hva mener dere?”

        

Etter litt om og men ble de enige om at brødrene Karlsinsky og førkjene skulle dra over til bryggeriet og snoke litt, mens Per og Sigurd skulle være igjen og gjøre alt klart til å dra (samt sanke sammen all soppen, tenkte de begge i sitt stille sinn).

 

         Heldigvis snodde en gammel nedgrodd traktorvei seg over dalen og nesten helt bort til det forfalne bryggeriet, så de brave brødrene og førkjene slapp å bruke dyrebare kalorier på å gå. Det gikk greit å kjøre bort, selv om veien var ruin og forfallen og full av hull og røtter. På turen over dalen la de merke til at skyene hadde vokst, eller kanskje de hadde kommet nærmere, det var ikke lett å si. Mørkere hadde det i hvert fall blitt, selv om det bare var midt på dagen. De siste par hundre meterne måtte de sette igjen bilen og gå, og etter som de kom nærmere og nærmere de forfalne rønnene, virket alle mer og mer nervøse, bortsett fra Ester, som ufortrødent gikk på med seige, mandige steg. Halvveis mellom bilen og de falleferdige bygningene, fikk de alle en uggen følelse av å bli iakttatt, og Larskov stoppet så brått at de andre gikk rett inn i ryggen hans. De så seg nervøse rundt, og med ett kom en øredøvende lyd: POPPOPPOPPRRROITT! Mens de tre andre så seg forvirret rundt etter den forferdelige lydens illeluktende kilde, smilte Trondskij beskjemmet og sa:

- ”Karskmage. Beklager…”

- ”Alkis,” brummet broren og begynte å gå igjen.

 

Han hadde ikke gått langt før han ble vár noe stort og mørkt som beveget seg bak dem, han følte det nesten mer enn han så det, men i neste øyeblikk var det borte, hva det nå var. Han stoppet igjen og så seg om til alle kanter, men kunne ikke se noen ting. - Hyperaktiv fantasi og fyllenerver, sa han til seg selv, men han så at også de andre hadde merket noe. Trude hadde blitt likblek og skalv, mens Ester hadde kleppet tak i Trondskij og hold rundt ham så hardt med de kraftige mannsaktige nevene sine at den lille russeren ikke fikk frem en lyd. Til og med de inngrodde karskleppene hans fra kvelden før hadde blitt kritthvite.

- ”Hva var det?” hvisket Trude med skjelvende stemme.

- ”Er ikke det minste interessert i å finne det ut,” hveste Trondskij,

som hadde klart å smyge seg ut av nær døden - opplevelsen inne i Esters voldsomme favntak akkurat i tide.

-         ”La oss komme oss fram til det forhufsede bryggerihælvete før

hva faen i helvete det der var for noe kommer tilbake.”

Trondskij begynte for alvor å kjenne ettervirkningene fra kvelden i forveien, og både fylleangst, nerver og reinheklet fyllesjuke jobbet akkord i perfekt samspill i et durabelig forsøk på å knekke spiriten hans.

Det nervøse selskapet listet seg fram til hovedbygningen på det forfalne bruket og kikket seg varsomt rundt etter spor av levende beboere, fortrinnsvis av tilnærmet menneskelig karakter. Ingenting, absolutt ingenting tydet på at det hadde vært noen som helst aktivitet der på et par århundrer, minst. Det virket nesten som om selv forfallet ikke hadde tatt bryet med å besøke stedet og utføre sine plikter.

-         ”Hallo! Er det noen her,” ropte Larskov i et mislykket forsøk på å

framkalle illusjonen av at han forventet et svar.

Han gikk bort til inngangspartiet og røsket i den alderstegne dørklinken. Den sto bom fast. Ett av vinduene virket litt mindre nedstøvet enn de andre, så han gikk bort til det, strakk seg i hele sin beskjedne lengde, helt opp på tåballene og myste inn i kjøkkenet. Støvet lå centimetertykt over alt, men han fikk øye på noe som sendte ham gammelmannsvaklende tilbake fra vinduet i en fart.

         - ”Fhe- fhe- fhe- fhe-,” stammet han, svelget og prøvde igjen;

- ”Fotspor i støvet!”

Vissheten om at det hadde vært folk der sendte et rykk gjennom de allerede skjelvne kroppene deres, og de kikket seg skrekkslagne rundt alle sammen, fulle av gru og bange anelser. Det virket som om det ble mørkere rundt dem, og de innså forferdet at det faktisk hadde mørknet mens de sto det ute på tunet, de truende skyene i det fjerne hadde kommet nærmere, og en kald vind, alt for kald for denne årstiden, virket det som, hadde kommet snikende inn i dalen. Både brødrene Karlsinsky og førkjene følte seg plutselig rastløse, og en ubendig lyst til å komme seg bort fra denne uhyggelige (men muligens ikke helt fraflyttede) ødegården fortere enn faen hakke kom over dem.

 

Men nysgjerrigheten hadde også slått de griske, uhygieniske klørne sine i Trondskij, og den hadde så smått fått overtalt angsten og nervene til å lure med seg fyllesjuken og ta seg en liten røykepause. Han tasset bort til det som så ut til å ha vært bryggerihuset, muligens drevet av et primitivt repareringsinstinkt fra tidenes morgen, og røsket i døren. Den gled opp uten så mye som et knirk. Han vinket til seg de andre, og de kom nølende over tunet og stilte seg på trappa, den ene mer uvillig enn den andre til å foreta seg noe. Larskov og Trondskij tok endelig mot til seg og tasset inn gjennom døra, mens de ga klar beskjed til førkjene om å vente på trappa og være på vakt etter uvelkomne overraskelser. De stoppet like innenfor døra og prøvde å venne seg til mørket som møtte dem, skittent og ugjennomtrengelig. En udefinerbar eim møtte dem, det var en blanding av noe kjent og velkomment, og samtidlig noe fremmed, noe uvanlig som ikke helt passet inn. Det slo ned i dem samtidlig, én tanke, to hjerner – dram! Litt modigere tasset de litt lengre innover, for hva ondt kunne vel finnes her hvor det var alkohol?

 

         Larskov kremtet usikkert et par ganger, undrende på om stemmen ville bære ham:

- ”Hallo?”

Stillhet. Øredøvende sådan. Litt modigere stemte også Trondskij i denne gangen:

- ”Hallo? Er det noen her inne?”

Trondskij syntes med ett han hørte klirring i glass i rommet innenfor, og med storebroren tassende hakk i hæl smøg han seg gjennom rotet på gulvet og kikket inn gjennom den åpne døren. En lang skikkelse sto bøyd over et bord overfylt med glass, papirer og suspekt utseende instrumenter. Hele rommet var fylt med dunker, tønner og forskjellige apparater. Ett enkelt talglys på bordet var den eneste lyskilden i rommet. Skikkelsen tømte forsiktig en skittengul væske fra et glass over i en dunk, satte glasset fra seg og snudde på hodet. Ikke mye, bare nok til at brødrene var klar over at han hadde sett dem. Så snudde han seg igjen og konsentrerte seg om papirene som lå strødd foran ham.

Larskov og Trondskij nærmet seg skikkelsen sakte, men stoppet på ærbødig og forhåpentligvis trygg avstand.

- ”Jeg håper vi ikke forstyrr-” begynte Larskov, men ble avbrutt

av den fremmede som brølte:

- ”DET VAR DA FAEN TIL MAS!”

Brødrene kvakk til, og kolliderte nesten med hverandre i iveren etter å snu og rømme, men stoppet opp, siden det virket som om skikkelsen hadde mistet all interesse for dem igjen. De sto der, ubesluttsomme og forvirrede, mens den fremmede konsentrerte seg om papirene igjen i noe som virket som en evighet. Trondskij var på nippet til å snu og løpe ut i panikk, siden angsten, nervene og fyllesjuken nettopp hadde gjort seg ferdige med å grisebanke nysgjerrigheten fordi den hadde heftet dem bort i arbeidet deres, og hadde begynt å rasere spiriten hans på nytt, da fremmedkaren syntes å huske at han hadde selskap.

- ”Hva er det,” sa han surt. ”Den er ikke ferdig ennå, vet dere.”

Nysgjerrigheten løftet et skamslått hode (rent metaforisk selvsagt), og kom med en siste kraftanstrengelse.

- ”Hva er ikke ferdig ennå?”, nesten hvisket Trondskij.

- ”Drammen så klart, din fjoning!”, snerret Bryggeripsykopaten,

som Larskov i sitt stille sinn alt hadde døpt ham.

- ”Her slaver jeg over satsdunker og vinfat ørk og helg, vrir

 hjernen min for å finne nye smakssammensetninger, bedre produksjonsmetoder, ren forskning, for faen, men hva er takken? Forstyrrelser, distraksjoner, utidig innblanding, digresjoner, bråk og sabotasje, og på toppen av det hele kommer to russiske alkoholikeryngel romsterende for å smake!”

- ”Hvordan visste du at vi er russere?”, spurte Larskov paff.

En lettere hånlig latter kom som svar.

- ”Dere vet det ikke selv ennå, småtasser, men spiriten er sterk i

dere begge.”

 

Bryggeripsykopaten gikk bort til veggen og hentet to glass som han fylte med en magesyregrønn væske og rakte dem.

En umiskjennelig duft av alkohol steg opp av glassene, og både Larskov og Trondskij lot alle betenkeligheter fare og tømte dem i ett langt drag. Virkningen var umiddelbar, Trondskij begynte å sige langsomt ned mot gulvet, satte seg ned på rompa og ble sittende og blunke med øynene, mens Larskov ustøtt steppet et par skritt til side og åpnet munnen:

- ”Gagamfff. Brrrroff hiiiiaargh mouh mouh!

Han ristet på hodet og prøvde igjen:

- ”Maffmaff mehelebele båiåi jopp?”

Stolt smilende tok Bryggeripsykopaten fra dem glassene, tørket av dem og sa:

- ”Den sparker godt, ikke sant? Dobbeldestillert Kiwi/grevlingvin,

årgang 2010. Det er grevlingkjertlene som virkelig gjør susen, den gir seg ikke før det knaser i bein, kan en kanskje si, høm, høm, høm.” En buldrende, boblende latter unnslapp ham.

Med ett skar et hjerteskjærende hyl gjennom luften, svakt, som om det kom fra den andre siden av dalen. Det ble brått kuttet tvert av, og stillheten som fulgte ble bare brutt av Esters bøffelliknende klamping og Trudes lettere tramping da de kom løpende og kastet seg i armene på Karlsinsky-brødrene.

De bablet usammenhengende og panisk i munnen på hverandre, men tidde øyeblikkelig stille da de ble oppmerksomme på den høye, skjeggete mannen som sto foran dem med lasete og møkkete arbeidsklær i lag på lag under en skitten laboratoriefrakk.

Larskov strevde en stund med å få igjen talens bruk, men fikk til slutt kvekket fram:

- ”Hva var det?”

Bryggeripsykopaten satte seg tung på en krakk og sa:

- ”Jeg er redd for at det var deres nettopp avdøde soppstjelende

venner. Dere skjønner, Brutus har aldri vært særlig interessert i å dele godene sine med andre.”

- ”Hvem er Brutus,” spurte Larskov med skjelvende stemme,

selv om han innerst inne ikke ville høre svaret. Var det kompisen din som vi syntes vi så da vi kom hit?”

- ”Det er ikke kompisen min, men du kan si at vi har en slags

avtale. Han lar meg være i fred, og jeg forsyner ham med drikkevarer og holder meg langt unna den hallusinerende soppen hans. Hadde jeg ikke begynt å sette ut den dårligste spriten min til ham, hadde jeg sikkert vært jordgubbe for lenge siden.”

Ester gispet i avsky og utbrøt med den maskuline røsten sin:

- ”Hva slags menneske er det som kan oppføre seg slik?”

- ”Jeg er ikke helt sikker på om menneske er den rette

betegnelsen.”, mumlet den skjeggete mannen. ”Humanoid er det lengste jeg vil strekke meg. Han er liten, feit og hårete, og går like mye på fire som på to. For ikke å snakke om at han er helt ubrukbar i fylla. Og med det som skjedde i går kveld og en slem sopprus på toppen av det hele, tror jeg han er en smule i ubalanse. Det er nok tryggest at dere holder dere her inne sammen med meg i kveld.

- ”Vet du hva som skjedde i går kveld,” skjøt Larskov inn.

Bryggeripsykopaten klappet sammen kjeften, som om han hadde sagt for mye, og det kom et vaktsomt glimt i øynene hans.

- ”Kanskje.”

Trondskij og Larskov vekslet blikk. I begges hjerner kjempet nysgjerrigheten en kort kamp med lykkelig uvitenhet, og sistnevnte gikk ganske kjapt i dørken som en melsekk ettersom nysgjerrigheten visste hva det ville si å slåss ærlig og redelig, og for lenge siden hadde bestemt seg for at det ikke var noe for den.

- ”Vær så snill å fortelle oss hva som har skjedd, hvis du vet det. Vi

har alle på følelsen av at det er noe som er fryktelig galt, og det kan ikke skade at du lar oss få vite det.”, tryglet Larskov.

De andre falt også inn i bønnekoret, og gjorde seg så ynkelige og patetiske som mulig for at han skulle bli bløtgjort. Til og med Ester brummet klynkende med klagende stemme og prøvde etter fattig evne å se forsvarssløs og feminint innsmigrende ut. (Med lite hell, må det i rettferdighetens navn være lov til å si.)

 

Øynene til Bryggeripsykopaten flakket, og det så ut som han kjempet en indre kamp med seg selv.

-         ”Ja vel,” brummet han surt. ”Men først må jeg fortelle litt om

meg selv. Ta dere litt Grevlingkiwi, dette kan bli en lang kveld. Eller, forresten, vi bør nøye oss med vanlig Kiwi, for dere bør ikke bli overstadige i kveld.

 

Dere lurer sikkert på hvem jeg er, så vi kan begynne med det…

 

 

Prolog x-x Kapittel 1 x-x Kapittel 3 x-x Kapittel 4
Projekt M.K.