Fredag 13. Juli 2018, Ovedalen, Telemark
- ”Zastarovje!! Hahaha, ja nå er vi i formen gutta!”
Latteren runget utover den idylliske øde dalen. På den gamle nedlagte sætra hadde kompisene samlet seg for en heidundrade fest, slik de hadde gjort de siste fire årene. Hvert år pleide de å dra opp for å fiske litt, jakte litt og drikke mye. Det var bare de som var der, og dermed kunne de bråke og remje så mye de bare orket. Den eneste bebyggelsen bortsett fra sætra, var en gammel nedslitt gård på andre siden av dalen. Det ble påstått at det hadde vært et bryggeri der i fordums dager. Det gikk endel gamle sagn og myter om at det skjedde mystiske ting der oppe på seinsommeren. Men derfra hadde de aldri sett livstegn.
Larskov Karlsinsky gikk rundt og skjenket oppi til de som ville ha. Han var en sprek gutt i sin beste alder, 22 år, men likevel et litt rufsete utseende, slik som gjerne kjennetegner en russisk landsbygutt. I sin glinsende blåe badebukse hadde han godt med drag på det motsatte kjønn som likte den innvandrete fattiggutten fra Russlands kollektivgårder. Larskov og hans bror, Trondskij måtte rømme landet etter Spiritismens fall i 2014. De fikk komme til Norge gjennom en gammel traktat undertegnet av Svenskekongen Karl den 14 i fluesopprus under et opphold hos Tsaren i St. Petersburg i 1812!
Nuvel, de hadde i hvert fall slått seg godt til rette i Norge som altmuligmenn, og levde fra hånd til munn. Årets desiderte høydepunkt var jo da selvfølgelig den tre dager lange turen opp til Sætra i Ovedalen. En trang og herlig dal innerst i Telemark, med en ikke så verst lakseelv rennende glinsende gjennom.
De fire guttene hadde nettopp kommet opp fra elva etter en dukkert og satt nå på tunet rundt et hundreogsekstito år gammelt langbord som de hadde båret ut. Jentene, Ester og Trude, hadde gjort opp dagens fangst og var i full gang med grillinga. Begrene og koppene ble fylt og tømt i et tempo som kunne gjøre enhver vanedranker tørst av misunnelse. I vinduet stod en gammel Tandberg radio og dundret ut sensuelle black metal rytmer på P8. Per og Sigurd satt og diskuterte om Audis oppkjøp av bilfabrikken Volvo faktisk kunne tilføre kjøretøyet noe, eller om det faktisk kunne risikeres at merket ble skviset ut. Per mente at Volvo 100 ikke var så veldig imponerende, mens Sigurd la mer vekt på mulighetene for hjemmekinoanlegg i bagasjerommet, og påstod at råning ikke kom til å bli det samme mer. Noe også myndighetene hadde tatt konsekvensene av og derfor hadde anlagt parkeringsplasser i de fleste rundkjøringer.
De mesket seg med de deilige grillede laksene og den gode salaten fra sætras egen grønnsakshage. Ah, som de nøt å kunne utnytte hva moder jord hadde å by på. Larskov og Trondskij hadde god erfaring med det meste hva overlevelse angår, gjennom sin harde oppvekst på landsbygda i Russland. Etter måltidet satt de samlet i en halvsirkel på tunet og myste over drinkene sine utover dalen. Solnedgangen var kommet, og det var alltid kveldens høydepunkt. Vakrere kunne det liksom ikke bli syntes de. Ettersom de hadde noen promille, måtte flere tørke en sentimental tåre fra øyekroken over det vakre synet. På andre siden av dalen syntes Larskov han kunne skimte et lite lysglimt fra et vindu på den nedlagte gården.
- ”Hei, så dere det ly...”
Lenger kom ikke Larskov, før han ble avbrutt av en fjern rumling. Et kraftig lys bredte seg over den lille idylliske dalen, før det ble mørkt og stille. Alle snudde seg mot Tandbergen som også hadde stilnet. Den eneste lyden som kunne høres var bruset fra fossen nedi svingen og knitringen fra grillen som enda ikke hadde sluknet.
- ”Hei, se på dett...”
- ”Hysj!!!!” Hveste Larskov til Per. Alle satt musestille.
- ”Hør!” Hvisket Larskov
- ”Hører ingenting jeg!” Mumlet Trude litt nervøst fra fluktstolen hun hadde arvet fra sin bestemor.
- ”Nettopp!” Sa Larskov.
- ”Ingen fugler, ingen radio, bare fossen og grillen!” Påpekte han.
- ”Se på dette da!” Per holdt frem armen sin og pekte på det digitale armbåndsuret sitt som han hadde arvet fra sin bestefar. Det var nemlig litt moderne å ha arvede ting og tang. Alle bøyde seg frem og kikket på uret. Sifrene løp løpsk frem og tilbake i urytmisk tempo, omtrent slik som pulsen til en gjennomsnittlig overvektig person under matreklamene fra Mega.
Et nytt drønn rumlet frem fra fjerne distanser og fikk alle til å hoppe opp fra stolene.
- ”Er det krig?” Spurte Trondskij forsiktig. Alle skuttet seg og tenkte det samme, men ingen kunne riktig tro det. Eller ville tro det.
- ”Det kunne jo forklare radioen, men ikke klokka!” sa Larskov, som prøvde så godt han kunne og bevare roen. Eldst som han var, ville han ikke bidra til panikken i hvert fall. De bestemte seg tilslutt for å gå til sengs for deretter se an morgendagen. Kanskje det kom noe på nyhetssendingene, dersom radioen ville virke igjen.
Den natten var det ingen som sov spesielt godt. Bortsett fra Per og Sigurd som levde seg inn i en fantasi med superstylede rånebiler spekket med audiovisuelt utstyr. Og Trude som gledet seg til neste sommer, for da hadde hun tenkt seg på sommerarbeide i Geirangerfjorden. Og Trondskij som hadde sex hele natten med Ester. Men Larskov sov ikke spesielt godt i hvert fall, han lå og vred seg og var sjalu på Trondskij.
Da dagen grydde, stod Larskov opp og humpet ut på trappa, mens han holdt seg for den litt vonde korsryggen som hadde plaget han etter 15 år med gårdsarbeide på den store kollektivgården i den lille byen Drikkoppski, en liten russisk landsby øst for Greenwich et sted. I øst kom morgensola som vanlig sigende, men de første lysstrålene traff noen skyer i vest som ikke så helt trygge ut. Larskov bråstoppet i et elefantgjesp og gispet. Han hadde sett noe lignende før. I Russland. Fra prøvespregningsområdene...
Prolog x-x Kapittel 2 x-x Kapittel 3 x-x Kapittel 4
Projekt M.K.